Mellom nord og sør finnes det ikke et hav, men et bosspann fylt av fordommer
Hvorfor er vi så radikale?
Da vi oppstod i 1992, var venstresiden og de sosiale bevegelsene knust fordi staten hadde sagt opp så mange og stengt stedene der arbeiderklassen kunne samle seg. Vi måtte skape nye organisatoriske rom, med styrke til å utfordre og analysere det som foregikk. Derfor heter vi Skapende Kvinner, vi tar opp i oss den kreative kraften og evnene til å skape, for vi måtte skape nye organisasjonsformer. Vi kunne ikke bare be kvinnene være med i den sosiale frustrasjonskaravannen som resten av venstresiden var.
Ingenting ligner mer på en herskesyk høyremann enn en herskesyk venstremann
Vår fremste kritikk av venstresiden er at den er opptatt av analyser og slagord, men ikke løsninger. Venstresiden har holdt kvinnene skjult på innsiden, kvinnene har tegnet plakater og laget mat på arrangementer, men de er usynlige når beslutninger skal fattes og representanter velges. Det er en slik venstreside som skaper “kvinnesaker”, småsaker som kvinnegruppene bør jobbe med, som om de ikke er relevante for andre saker. Kvinners deltakelse i politikken skal ikke være begrenset til noen kvinnelige frontfigurer som uttaler seg om kvinners rettigheter. Derfor har vi sett det som nødvendig å drive en egen kvinneorganisering.
Vi er feminister fordi vi ikke lar feminismen være bestemt av bistandsorganisasjonene, derfor jobber vi ikke med kvinners rettigheter. Feminisme er en helhetlig tankegang, og derfor vil vi endre de sosiale relasjonene på alle områder, fra økonomien til utdanningen. Vi er autonome fordi vi ikke låner andres politikk, men skal skape våre egne politiske subjekter med egne horisonter.
Kjønnsretorikken og undertrykkelsen av kvinnebevegelsen
Myndiggjøring (empowerment) og likestilling stammer fra en teknokratisk og nyliberal modell. Verken kvinnebevegelsene eller feministene i sør var med på å innføre dette, det ble innført av internasjonale institusjoner som Verdensbanken.
Bistandsorganisasjonene skaper passive mottakere, kvinner som mottar ulike former for støtte, ikke politiske aktører. Vi jobber med å skape kvinner som fremmer forslag i i førsteperson, som tar ordet og utvikler strategier, som skaper en felles identitet utover de tingene de har til felles, som ikke mister styrke og identitet men som tar i bruk det offentlige rom, i media, på universitetene og på gaten, og som oppnår økonomisk selvstendighet gjennom samarbeid.
Kvinner er ikke en enhetlig gruppe, vi må skape individuelle identiteter som kan samles i en felles identitet. Vi tar utgangspunkt i de forgjeldede, som har mottatt mikrokreditter de ikke kan betale tilbake, hushjelpene, unge jenter fra bygda som opplever rasismens doble undertrykkelse, de prostituerte, som er et resultat av arbeidsledighet blant kvinner og som opplever den mest ekstreme utnyttelsen fra det patriarkalske samfunnet, de lesbiske, som utfordrer heteronormen og kravene til hvordan kvinner skal være og urfolkskvinnene, som kjemper for jorden og uavhengig organisering. Vi kunne også blitt styrket av å ha med andre grupper, slik som funksjonshemmede kvinner.
Vi er bekymret over at alle organisasjoner, fra kolonialistene til “anti-globalistene” blir formet inn i den samme teknokratiske visjonen. Alle snakker om likestilling og myndiggjøring, men bak disse forslagene finnes de personlige gjeldskrisene og reduseringen av kvinners evner til det usynlige. Alle snakker om seksuell og reproduktiv helse, men dette dekker over kravene om makt over egen kropp og tilfredsstillelse. Alle snakker om likhet, men det er ikke en frigjøring fra kravene til hvordan man skal være som kvinne, som vi feminister i sør ønsker.
Vi jobber ikke med utvikling, vi er hovedpersoner i en sosial omveltning.